I anledning både den ene og den andre bursdagen, tok vi turen opp til Røros i nasjonaldag-helgen. Og duogduogduogdu for en snedig by. Herlig gammel bebyggelse, med Bergstadens Ziir ragene (og faktisk beskyttende) over. IR-kamera er selvsagt på plass for å tidlig oppdage en eventuell brann – byen står nemlig på UNESCOs verdensarvliste!
For ganske nøyaktig 56 år siden, i sju’å’femti, sto en 4 år gammel tass oppå slagghaugene og stirret innover byen.
Nå har han vendt nesen hjem igjen, dagen etter fylte 60. Utsikten er stort sett den samme.
Jeg hadde med både analogt og digitalt kamera, men i første omgang (ja dette innlegget, ja) er det bare analoge fotografier å finne, her på bloggen. Kamera er det samme som tidligere, Olympus OM-1, men denne gangen har det faktisk stått fargefilm i. Det har du kanskje allerede sett, dersom du har et årvåkent blikk – og oppdaget en umiskjennelig kornstøy i for eksempel himmelen. Filmen heter så mye som Kodak Portra 800 og har vært en fryd å bruke (les: se, i etterkant).
I ett og annet øyeblikk kan du være så heldig å få en del av byen for deg selv. Kan hende ser den slik ut:
Det var som kjent 17. mai-feriring mens vi var der – og den sjansen måtte brukes. Her kommer noen lystige og koselige Rørosbeboere i nasjonaldrakt.
Mens vi var der, besøkte vi også tanten og onkelen til Marit, på hytta deres. Resten av bildene stammer derfra.
Hva gjorde Marit, sa du? Hun hutret og frøs som vanlig, – og det samtidig som hun ble lyserosa etter en dag i solveggen.