Lofo Free Ride – "A photo blog!"

Endelig helt hjemme etter en ganske strabasiøs flytur hjem, med både flyvertinnesang over høytaleranlegget, og årsaken til det; skikkelig romperisterturbulens. De mentalt stressende ukene med Lofoten Free Ride og avslutningsutstillingen i Galleri lille Kabelvåg er endelig over, og jeg merker at det er deilig å være hjemme.

Siste dagen før vi dro hjem kom det et kraftig nordlys og overrasket oss. Jeg sprang ut med kameraet og tok en del bilder, men grunnet endel koselige utelamper og feilplaserte hus ble ikke bildene akkurat “gull”… Ikke får jeg vist fram bildene heller da en viss fyr mistet harddisken min i bakken under et møte med FreeRide-gruppen rett før vi dro…

På den lyse siden derimot – jeg solgte 5 bilder av diverse utøvere til en samlet sum av 1650 kroner, og var meget fornøyd med det! 🙂

Mon tro hva jeg gjør med harddisken som røk; antar det er meget dyrt med IBAS…. go google it… ingen bilder blir det iallfall på dere idag

Hoi oioioio! Morsomt! Masse snø, vind, kjørere, mas, stress og store hvite canon-tele’r. Det var to kjøre-dager, så vi fordelte halvparten på hver dag, slik at jeg fikk kvalifiseringen på torsdag, mens noen andre tok finalene fredag.

En tannlege ved navn Espen Noerart hadde tatt seg fri for å være med på konkuransen og hadde med seg en 500mm teleobjektiv blender 4… epic! Han ble tilkalt som Røde Kors-fyr så den dumpet han på meg 🙂 Jeg hadde med meg en extender på 1,4 så da hadde jeg plutselig en 700mm f/5,6 som på kameraet mitt (som ikke er fullformat) tilsvarer 1120mm… heeeelt vanvittig! For de som ikke gidder å regne, så blir innsynsvinkelen på kamera på 2.2 grader (grader som i 180 = halvsirkel).

Det var kommet masse pudder hele uka, så det å gå inn uten truger eller ski var ikke spesielt enkelt, men lot seg gjøre, iallfall i scootersporene. Jeg gikk 4/10 del opp i bakken til et egnet ståsted og satte opp ryggsekken av et objektiv på stativet og rigget meg til. Starten skulle gå halv ti, men det hadde iallfall jeg ingen forventning til at ble overholdt, så litt etter halv tolv gikk startsskuddet 😛 Da hadde jeg stått i uavbrutt stiv kuling i to timer, og hadde hoppet og danset for å holde varmen. Klisjefare, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Hovedutfordringen ble å finne kjørerne i søkeren. Det var tildels KLIN umulig! De kjørte svært fort, og vinden tok godt tak i objektivet mitt som var på størrelsen med lillesøsteren min. Når jeg først fant dem, så var det lett å følge dem i søkeren, og fokusen satt perfekt nesten hele tiden med et par “fokussøk” når det var litt i overkant mye snø/hvitt.

Tror bare jeg dumper 18 bilder her, så ja. Om det er noe jeg skulle ønske til neste gang, så er det muligheten til å kunne flytte på meg og få litt andre vinkler med andre komposisjoner. Men men, kan ikke få alt en ønsker seg^^ Men nå, bilder!